I retning av noe (PDF)
Jørund Aase Falkenberg
While a global breakdown is already on the radar screen,
achieving a global breakthrough remains entirely possible. Seizing
this alternative calls for the kind of new thinking that could give
birth to a new civilization.[i] –Ervin László
Det er i ferd med å bli tydelig at det reduksjonistiske og materialistiske verdensbildet har alvorlige begrensninger når det gjelder å forklare verden. Det er også i ferd med å bli klart at materialisme ikke fungerer som et meningsfullt fundament hvor en global kultur kan bygge et sunt samfunn, hverken fysisk, mentalt eller åndelig. Grensen for det materialistiske paradigmets potensiale ser ut til å være nådd.
Siden renessansen la grunnlaget for en mer åpen og mindre dogmatisk tenkning og undersøkelse av naturen, har det skjedd en voldsom utvikling i teknologi, kunnskap og levestandard. De siste hundreårene har det blitt fokusert på å få kontroll over materien, teoretisk og praktisk. På mange måter har dette vært en svært positiv prosess, som har løftet mennesker ut av sult og fattigdom, gitt mennesker fundamentale rettigheter og frigjort grupper som tidligere var undertrykket: slaver, kvinner, homofile etc.*
Kapitalismen er materialismens suksessrike økonomiske ideologi. Vekst innenfor dette systemet gir mening så lenge folk mangler en grunnleggende materiell sikkerhet. Materiell utvikling er ikke meningsfullt i seg selv. I deler av verden med høy materiell levestandard er psykisk sykdom, som depresjon og utbrenthet (og kjedsomhet), et økende problem. Det synes å eksistere en kollektiv eksistensiell krise. Fra den posisjonen velfødde samfunn befinner seg i virker det som det ikke er noen vei videre, ingen mål, utenom enda større materiell rikdom. Den globale økologiske krisen forteller oss at dette ikke kan fortsette så mye lenger. Menneskekulturen må bremse ned noen av sine naturlige tendenser; til å formere seg, til å utvide sine habitat, til å øke bruken av materielle ressurser. Vi kan ikke, som mennesker har gjort fram til ganske nylig, overleve og utvikle oss ved hjelp av hardt arbeid hovedsaklig langs den materielle aksen. Det er dette som i sin ubegrensede form har ført til problemet. Det er ikke mulig å gå den samme veien videre.
Den norske forfatteren Dag Andersen skriver i boken Det 5. trinn[ii] om de forskjellige paradigmene menneskekulturen har utviklet seg gjennom. Han bygger delvis på Thomas S. Kuhns klassiske paradigmeteori, som forklarer hvordan vitenskapen utvikles ved å hoppe framover i kortere og lengre steg. Denne ideen kan også benyttes for å forstå biologisk evolusjon og kulturell utvikling. Andersen bygger på den amerikanske filosofen Ken Wilbers teorier, og deler menneskenes historie inn i fire hovedparadigmer: Fra tidlige stammesamfunn karakterisert av et magisk verdensbilde, til jordbrukssamfunn og mytisk tenkning, til en konvensjonell religiøs orientering i middelalderen, til vår rasjonelle materialistiske periode, preget av industri, nasjonalstaten, demokrati og individets rettigheter. Basert på karakteristiske kjennetegn ved utviklingen gjennom de forskjellige stadiene og overgangene mellom dem, forsøker Andersen å beskrive hva de mulige karakteristikkene ved det neste – femte – store paradigmet kan bli.
Fordi et paradigme er sterkt preget av tradisjon og hva som er allment akseptert i perioden, er det vanskelig å se utover dets grenser. Naturlig nok ser man mot framtiden fra et perspektiv som er basert på ens erfaringer i samtiden, og forlenger tendensene framover i tid. Folk oppfatter generelt situasjonen i egen tid som ”regelen”, at den vil endres noe, blant annet når det gjelder teknologi, men ikke fundamentalt. Dette synet stemmer generelt når vi vurderer ”flate” perioder, den stabile tiden mellom to paradigmeskift. Men om vi i krisetider, før et nytt paradigme er etablert, sier at verden vil fortsette som før, er det som å forutsi at veien vil gå rett fram når man er på vei inn i en skarp sving. Man ser ikke den radikale endringen i retning. Er man klar over paradigmeskiftenes natur, og studerer hvordan slike endringer har foregått tidligere, er det kanskje mulig å skissere noen mer sannsynlige scenarier. Poenget er ikke å prøve å forutse framtiden nøyaktig, men å åpne for noen muligheter, for ikke å bli stengt inne og hemmet av fortiden.
Et paradigmeskifte kan symboliseres med det å legge et puslespill, hvor man etter en stund kommer til et punkt hvor man må gå over til å bygge i tre dimensjoner for at bitene skal passe. Man kan ikke fortsette som før med å fylle inn i den opprinnelige todimensjonale rammen. Når opphopningen av problematiske biter blir for stor til å ignoreres, må det adopteres en radikalt ny ramme som overskrider den gamle. Fordi skiftet til et nytt paradigme må bygge på en radikal forandring, avhenger ikke overgangen hovedsaklig av kunnskap. Det som karakteriseres som kunnskap i en gitt periode kan virke hemmende og forlenge overgangen, fordi den er en så integrert del av det gamle paradigmet. Radikal endring ser ut til å avhenge mer av hva den etablerte kunnskapen mangler, ekskluderer og motsetter seg, enn hva den inkluderer. Forandring krever derfor et eksternt blikk på egen kultur og tradisjon, og bevissthet om hva som er basert på rasjonalitet og hva som ikke er det. Postmodernismen er klart del av en slik prosess. Overgangen til et nytt paradigme er en bred kollektiv overskridelse av vanemessige mentale og emosjonelle mønstre, kategorier og antakelser. En krise fører ikke automatisk til løsning og overskridelse. Den kan også lede til degenerering og utslettelse. Som vi vet, har dette hendt flere ganger gjennom den biologiske evolusjonen og i menneskekulturenes historie.
Overgangsperioden mellom to paradigmer er ofte vanskelige for individer og samfunn, preget av redsel for å miste tradisjonelle verdier, usikkerhet for framtiden og følelse av kaos. Hvor bekymringsfullt og vanskelig må det ikke ha vært mot slutten av middelalderen å gå fra et geosentrisk verdensbilde til et univers hvor Jorden ikke lenger var sentrum? Motstand mot det nye er en sterk tendens i slike tider. I 1600 ble den italienske filosofen og vitenskapsmannen Giordano Bruno brent på Campo dei Fiori i Roma, blant annet fordi han mente at universet var uendelig. Når et nytt paradigme først er etablert er det vanskelig å se hvorfor de nye ideene ble sett på som så problematiske. De tas nå for gitt, og oppfattes å være et naturlig og logisk framskritt. Det som tidligere var å kaste seg inn i det ukjente, er nå solid grunn.
På mange områder synes den globale kulturen å være i en fundamental krise. Under slike omstendigheter kan sivilisasjonen enten brytes ned eller stabiliseres i en ny form som er bærekraftig, ikke bare økologisk, men også mentalt og eksistensielt. Mennesker trenger et stabilt fundament for liv og samfunn. Det er tydelig at vi må redusere vårt økologiske fotavtrykk på jordkloden, men radikal økologisk endring er ikke nok, og sannsynligvis ikke mulig uten en kollektiv mental forandring. Summen av menneskers materielle levestandard må sannsynligvis reduseres, slik at alle har nok, heller enn at noen få lever i overflod. Dette vil være vanskelig å gjøre innenfor et system hvor økt levestandard er målet og det frie marked loven. Uten en kollektiv forståelse av behovet for å redusere, vil det bli vanskelig eller umulig å løse de aktuelle økologiske problemene. Men å forandre mentalitet bare utfra rasjonell kunnskap er lettere sagt enn gjort. Alle er i utgangspunktet tilhengere av en rasjonell og konsistent utvikling, men i praksis er den vanskelig å implementere både for individer og stater. For at en radikal, økologisk ansvarlig og effektiv global politikk med folkelig støtte skal være mulig, er det antakelig nødvendig å anerkjenne høyere menneskelige drivkrefter enn det mentale.
Ettersom opplysningstiden etablerte det materielle og rasjonelle paradigmet, fortrengte det logisk nok det som ble ansett som irrasjonelt. Religion ble fra et moderne perspektiv etterhvert sett som overtro. Dette synet var del av en naturlig utvikling med mange positive konsekvenser, for vitenskap, fri tenkning, frigjøringsbevegelser etc. På samme tid har det utradert den tradisjonelle meningsrammen. Samtidig som ugress ble luket bort kuttet menneskene sine egne dype røtter, og ble hengende i løse luften. Religion kan ses som en tolkning av det åndelige gjennom en etnosentrisk kultur. Det åndelige bindes i en dogmatisk og statisk form som lett fører til ”de og oss”-tenkning og kulturelle konflikter. Åndelighet i seg selv står ikke i motsetning til rasjonalitet. Tvert imot frigjør åndelig erfaring fra vanemessig og tradisjonsbundet tenkning og kan derfor fremme rasjonalitet. Den moderne kulturs uvitenhet om det åndelige gjorde den ute av stand til å differensiere mellom det religiøse og det åndelige. Dermed utraderte den begge.
Fra et postmoderne ståsted er ikke det åndelige virkelig som noe annet enn subjektiv opplevelse. Dette synet er kanskje i ferd med å forandres. For mange som opplever åndelighet gjennom åndelig praksis, som meditasjon, har den tydelig en transsubjektiv karakter. Kanskje nærmer vi oss her det absolutte, på rasjonelle premisser, som er hva som mangler for å kunne bygge et nytt universelt eksistensielt rammeverk. Mange filosofer og forfattere jobber i dette nye feltet av post-materialistisk tenkning, som kanskje kan få den moderne kulturs sår til å gro. Om det er mulig å kombinere rasjonalitet og en universell åndelighet innebærer det en overskridelse av alle tidligere kulturtrinn i menneskets historie.
[C]an we not find a spiritual liberalism? a spiritual humanism? an orientation that sets
the rights of the individual in deeper spiritual contexts that do not deny those rights but
ground them? (…) It will be a spirituality that rests on, not denies, the Enlightenment.
It will be, in other words, a postliberal Spirit, which transcends and includes both
liberalism and conservatism.[iii] –Ken Wilber
Som følge av at postmodernismen bærer på den materialistiske arv kan den ikke anerkjenne at det finnes reell utvikling i verden. Her kommer vi til kjerneproblemet i vår tid. Det finnes ingen vei som kan følges, ingen retning mot noe som virkelig har verdi eller mening. Grunnen til at vi er der vi er, etter biologisk evolusjon og kulturell utvikling, er tilfeldighet. Verden er ”flat”, i betydningen at det ikke finnes noe egentlig hierarki av verdier. Ingenting kan egentlig sies å være bedre eller verre enn noe annet, om man tar materialismen ut i sin fulle konsekvens. Eksistensiell mening må avvises. Prinsipper om en ukrenkelig menneskelig verdi og universelle rettigheter kan kun baseres på tro. Utvikling i en absolutt betydning er umulig, fordi det ikke finnes noe absolutt å sammenligne med. Alt er relativt. Sett fra de dominerende etablerte konseptuelle kategorier kan ikke åndelighet, i den form det siktes til her, eksistere. Hvordan kan man da argumentere for at det finnes en slik åndelighet?
Åndelige tilstander kan registreres som endringer i hjernebølger i en person. Dette forklarer ikke hva åndelighet virkelig er eller hva det gjør med en person, men det betyr at åndelige opplevelser er et spesifikt fenomen som aktivt kan kultiveres. For personen som opplever åndelighet, er opplevelsen ofte så distinkt at den ikke kan tviles på mer enn opplevelser i den fysiske verden. Fordi åndelighet baseres på personlig erfaring, er den ikke lett å forklare for andre gjennom ord, tabeller eller grafer, i motsetning til studier av den materielle verden. Problemet med å anerkjenne det åndelige som et intersubjektivt grunnlag for eksistensiell mening bunner kanskje nettopp i kommunikasjonens naturlige grenser. Eller det kan komme av at bevissthet om det åndelige er lite utbredt i samfunnet, slik at det er vanskelig for dem som erfarer den å gjøre seg forstått av dem som ikke har denne erfaringen.
Hvis det åndelige aksepteres som mulig og utforskes, vil kanskje en ny virkelighet komme til syne. Hva dette nye er, er fremdeles uklart. Men hvis et radikalt skifte skjer, vil det sannsynligvis komme som en løsning på de fundamentale problemene i vår tid. Hvis det ikke hender, og vi ikke klarer å bevege oss framover, blir vi nødt til å bevege oss bakover. I beste fall vil dette sannsynligvis føre til degenerering av menneskekulturen og massedød. I verste fall vil det bety utslettelse av arten homo sapiens. Uansett utfall vil livet på Jorda igjen blomstre. Det vil ikke lenger finnes noen økologisk skadelig sivilisasjon, enten menneskene utvikler et bærekraftig levevis eller blir så redusert i antall og teknologisk degradert at de ikke kan gjøre særlig skade. Sett fra dagens dominerende relativistiske paradigme, kan det ikke sies å ha noen egentlig betydning om menneskene forsvinner. Man kan naturlig nok bli noe trist av å tenke på et slikt scenario, men universet må ses å være likegyldig til om menneskene utslettes eller ikke. I et mulig neste paradigme kan kanskje universet oppfattes å ”bry” seg – at det ikke er likegyldig hva som skjer i det. Ikke basert på religiøse dogmer som tidligere. Basert på empirisk erfaring med det åndelige, kan universet kanskje ses å ha en retning, at det ikke utvikler seg på en totalt vilkårlig måte, men beveger seg i retning av noe.
Det rare stedet hvor vi befinner oss, verden, er kanskje ikke så lite som vi oppfatter det i våre små tanker. Vi kan være sikre på at verden vil ses radikalt annerledes i framtiden, slik vårt verdensbilde skiller seg fra det som var vanlig i middelalderen. Det som er mulig i dag var en gang umulig og hva som oppfattes som umulig i nåtiden kan bli mulig i framtiden.
Det ser ut til at vi nå har to muligheter. Vi kan velge å forlenge det ”komfortable” gamle paradigmet inn i framtiden, og dermed sette alle i fare. Eller vi kan ta konsekvensene av den aktuelle globale
situasjonen og forberede byggingen av en bærekraftig kultur. Den siste muligheten innebærer å være forberedt på å utvide vårt syn på alt. Det vil kjennes som verden rister og skjelver en stund før den finner sin nye posisjon bortenfor den gamle eksploderte rammen.
* Det er verdt å nevne en form for undertrykkelse som ennå ikke er anerkjent som nettopp dette, selv i de mest humanistisk utviklede land: Spesiesisme** (av species), diskriminering basert på art, som fører til at mennesker utsetter ikke-menneskelige dyr for lidelse og død. Anerkjennelse av spesiesisme som en form for undertrykkelse er muligens ikke så langt unna. Økende kunnskap og bevissthet om dyr som følende og sansende individer gjør det vanskelig å begrunne utnyttelsen av dem rasjonelt. Flere og flere ser spesiesisme som en problematisk inkonsistens i vår kultur, og velger å ta avstand fra den ved å følge en vegansk livsstil.
[i] Ervin László: The Chaos Point: The World at The Crossroads, s. 5, Hampton Roads Publishing Company 2006
[ii] Dag Andersen: Det 5. trinn: Veien til et nytt samfunn, Flux forlag 2003
[iii] Ken Wilber: The Eye of Spirit, s. XX (A Note to the Reader), Shambhala Publications 2001<br>
[iv] Ken Wilber, An Integral Theory of Consciousness, http://www.imprint.co.uk/Wilber.htm. Delvis oversettelse fra Ken Wilber, Den integrale visjonen, Flux forlag 2009 – delvis min oversettelse.
**Om spesiesisme og dyrs rettigheter:
Peter Singer, Dyrenes frigjøring, 2002
Tom Regan, The Case for Animal Rights, 1983
Gary L. Francione, Introduction to Animal Rights: Your Child or the Dog?, 2000
Takk til Josephine, John og Helle.
Jørund Aase Falkenberg © 2010