Et sted å begynne (mellom noe og ingenting)
Kunst handler alltid om verden, fordi det ikke finnes noe annet. Kunst bare som kunst er et paradoks. Verden er et kollektiv i bevegelse, der retningen er summen av alle krefter den inneholder. Her virker også kunst. Gjennom undersøkelse av verden og reevaluering av verdier kan kunst føre til ny forståelse og forandring på flere plan. Dette skjer gjennom løsning av problemer som oppstår i friksjonsflaten mellom kunst og virkelighet.
Kunst og virkelighet
Verden er interessant og mystisk i seg selv, fordi vi ikke forstår hva den egentlig er. I en slik sammenheng, hvordan kan en kunstner kreve oppmerksomhet rettet mot sitt arbeid? Det er som om hun/han påberoper seg å overgå verden. Når noe betraktes som kunst, kan det tolkes og tillegges mening. Kunst har i hovedsak ikke sin verdi i materialet den består av eller i en praktisk funksjon, slik ”vanlige” ting har det. Men ”vanlige” ting har en uutgrunnelighet ved seg som åpner for undring over eksistens og virkelighet. Denne kvaliteten er noe som kunst sjelden har. Kunst blir derfor ofte en begrensning og forringelse av virkeligheten, et bilde i et bilde. Fokus rettes mot illusjonen, og verden glemmes. Det kan virke som om kunstens intensjonalitet og virkelighetens mystikk gjensidig utelukker hverandre. De synes å være to uforenelige størrelser. Hva er forholdet mellom kunst og virkelighet? Kan kunst si noe sant om verden? Hvordan kan kunstproduksjon rettferdiggjøres?
Relativisme og absolutt mening
Vi lever i verden, beveger oss i den og benytter dens materialer. Vi er i konstant kontakt med verden, og tenker ikke stort over det. Vår kunnskap øker, gjennom vitenskap og forskning. Likevel er verden dypest sett fortsatt uforståelig. Det finnes ingen endelig forklaring på verden, bare uendelig mange forslag. Dette fører lett til relativisme, og videre til en følelse av meningsløshet og likegyldighet. Om det ikke også leder til passivitet, blir kunst med dette utgangspunktet lett meningsløs. Den blir en sjonglering med materialer, former og effekter, et spill innenfor spillet. En slik grunnleggende relativisme undergraver i ytterste konsekvens all handling og alle verdier. Den hardt tilkjempede humanistiske tradisjon synes å ha et skjørt fundament. Den materialistisk innstilte verdensanskuelsen blir for snever for å finne løsning. Det materialistiske blikket, basert på empiri, intellektuell analyse og logikk, kan bare undersøke materiens deler og forholdet dem i mellom, hvordan verden fungerer. Den kan ikke gi noen forståelse av hva verden er. Den kan heller ikke diskutere meningsaspekter. En dypere viten om verden må eventuelt finnes på annet vis. Det er nødvendig å forsøke å gå ut over grensene for det sanselige og intellektuelt erkjennbare. Men om det eksisterer løsninger på et problem, er det vel ikke sikkert at de kan oppdages? Er det mulig å være del av verden samtidig som en forståelse av hva den er ikke er tilgjengelig? Samtidig som vi er i verden, kan vi kanskje sies å bare bevege oss på utsiden av den. Finnes det noe annet enn overflater? Er det mulig å trenge gjennom membranen som eventuelt skiller oss fra det som er innenfor, eller på annen måte oppfatte den skjulte kunnskapen fra vår posisjon utenfor?
Et sted å begynne kan være å undersøke det som nærmer seg ingenting. Om en oppholder seg i et limbo mellom noe og ingenting, trer en større indre aktivitet og selvbevissthet i kraft. Kjedsomheten blir en nøkkel inn i en selv, bortenfor ytre stimuli. Den kan fungere som redskap for rydding av mentale rom, for undersøkelse av tid og eksistens. Kunst blir da en katalysator for personlig erfaring, nær det religiøse, men fri og uten dogmer. Dette åpner muligens for en allmennmenneskelig meningsdimensjon som kan fungere som en målestokk til verden. Kanskje nærmer vi oss her noe absolutt.
Jørund Aase 2006