Verden, jevnet, oppdelt
[pdf]
Dette som vi opplever er verden. Verden består av ting eller objekter. Vi bruker altså ordene ting og objekter for å dele opp verden i mindre deler. Forskjellige ting har blitt tildelt egne navn. Dette har praktiske årsaker.
Verden i sin helhet er uangripelig for tanken, og uhåndterlig i kommunikasjonen mellom mennesker. For at vi lettere skal kunne for-stå hvordan verden fungerer og kunne gjøre den mer komfortabel å leve i må den deles opp i biter.
Vi kan bruke og beherske ting i verden til en viss grad, manipulere, kombinere, tilpasse tingene etter våre behov og interesser. Men hva er alle disse tingene vi opplever å ha rundt oss? Vi har kunnskap om verden, om forholdet mellom ting, hvordan verden er regulert gjennom fysiske lover. Vi kjenner ikke alle lovene. Det er mye vi fortsatt ikke kan forklare, og antakelig mye vi aldri vil kunne forklare heller. Vi vet en del om hvordan verden fungerer. Men noe vi ikke vet, er hva den virkelig er for noe.
Religiøse mennesker vil gjerne hevde at de har svaret. Men de ville antakelig likevel måtte si at de ikke forstår verden. De vil kunne henvise til at de tror på Gud som skaper av verden, men vil sannsynligvis måtte si at de ikke forstår skaperverket. Guds veier er uransakelige. Dette vil gjerne religiøse kunne slå seg til ro med. Man har en fast ramme rundt verden som gir ens eksistens mening. Det er stopp her. Man kommer ikke videre. Ingenting å dis-kutere. Mennesket oppfattes å ha begrenset mulighet til å forstå verden. Verden kan utfra dette ikke egentlig vurderes, og langt min-dre gjennomskues.
Hvis man ikke er religiøs, hva er verden? Om man tenker over det, må man si at man ikke vet. Man slår seg gjerne til ro med dette. Stopp her. Ingen vei videre.
Men hva da med mening? Hva er det? Må vi ha mening i livet? Dyrene ser ikke ut til å bry seg om slikt, heller ikke planter eller ting. De bare eksisterer.
Men når vi er bevisst verden og oss selv, og når det er noe vi ikke forstår, er det vanskelig å unngå å tenke på. Det blir et problem. For det er vel et problem når det finnes et spørsmål uten svar? Men om det ikke eksisterer noe svar eller mening? Hvis vi skal være kon-sekvente, hva følger av at verden er meningsløs? Ganske elementært: Alt mister sin betydning; universet, planetene, ting, alt liv, tank-er, følelser, gjøremål, karriere, utdanning, menneskerettighetene. Alt meningsløst.
Med dette som utgangspunkt, hvorfor skal vi leve, prestere, utvikle oss selv og verden? Alt mister sin kraft. Hvorfor gjøre noenting som helst? Den rene nihilisme. Ikke alle vil ta dette så tungt. Livet er fylt med gleder og sorger. Det er underholdende kan man kanskje si, og trenger ikke å ha en dypere begrunnelse for videre opprettholdelse. Men problemet finnes, faktisk, og det medfører en inkonsistens i samfunnet fordi det ikke blir tatt til følge. Eller kanskje det nettopp tas til følge og vises i større og større utbredelse av utbrenthet, depresjon, andre psykiske lidelser og selvmord. Årsakene til disse symptomene utgjør nok et komplekst bilde, men jeg tror ikke det er usannsynlig at problemet med relativisme, som dette også handler om, og mangel på eksistensiell mening er en betydelig del av problemet. Stressnivået i samfunnet øker i takt med større krav om aktivitet og produktivitet, samtidig som meningsvakuumet blir større.
Dette er ikke noe nytt. Når det fra tid til annen dukker opp en slags negativ kritikk av samfunn, levesett og utbredt tenkning blir det gjerne oppfattet som moralistisk. En skal heller ikke tro for sterkt på noe. Det er som kjent ingenting igjen å tro på. Tanker om verden som ikke kan føres tilbake til og understøttes av observerbare fakta avvises som naive, dumme, hvis de i det hele tatt vurderes. Hvorfor møtes ofte slik kritikk og slike tanker med en form for umyndiggjøring? Hvorfor blir de ikke tatt på alvor? Det er naturlig at man reagerer på noens tanker som useriøse og ikke vurderer dem om de oppfattes som nettopp dette, men jeg tror ikke alltid denne bedømmingen skjer fullt ut rasjonelt og med åpenhet. Hvis meningsytringer bryter for sterkt med folks etablerte tankegang oppfattes de kanskje som destabiliserende angrep på en ellers trygg hverdag? Det er også en menneskelig tendens å ty til latterlig-gjøring for å ufarliggjøre noe som oppleves truende.
Mange vil mene at det ikke eksisterer noen løsning på problemet, eller at den ikke lar seg finne. Hvis dette er ens utgangspunkt kommer en ikke videre. Det er selvfølgelig mulig at dette er riktig, men det kan da ikke vites. For å finne en løsning på et problem må det konfronteres og tas på alvor. Hvis en er åpen for at en løsning er mulig, og leter etter den, kan den muligens også finnes, om den eksisterer. Hvordan skal en da gå fram for å finne eksistensiell mening? Hva er metoden for undersøkelse av verden som kan føre fram mot dette?
Naturvitenskapen bruker en analytisk-intellektuell forskningsmetode der konklusjoner utledes logisk fra empiriske undersøkelser. Denne metoden har hatt uvurderlig betydning for utviklingen av det moderne teknologiske samfunn og verdenssyn. (Det kan selvfølgelig diskuteres om den har gjort verden bedre.) Den har gitt menneskene et rasjonelt verktøy til utforskning og prøving av hypoteser og tanker i forhold til verden. Andre vitenskapsområder undersøker samfunn, historie, tenkning, kunst, tallover(matematikk) ved hjelp av empiri, logikk og tolkning. Som i naturvitenskapen baserer de seg på intellektet for bearbeiding og forståelse, også når tolkning involveres.
Vitenskapene og deres verktøy fører til kunnskap om hvordan verden fungerer, om dens deler og forholdet dem imellom. Den kan ikke for-klare verdens eksistens eller si noe om mening. Er det da mulig å vite noe om verden dypest sett? Finnes det alternativer til metodene for søken som baserer seg på intellektet?
Et problem er her at intellekt og empiri av materielle forhold i vårt samfunn har en ekstrem og overskyggende forrang for eventuelle alternativer som måtte finnes. Denne dominansen gjør at alt måles og ses med dette pespektivet. Den gjør det vanskelig for andre persepsjonsformer og kognitive funksjoner å fremstå som seriøse alternativer. Hvis det nå skulle finnes alternative former for viten, og søkemetoder som er vesensforskjellige til det apparat som de akademiske vitenskapene har til rådighet, vil disse være usynlige nettopp for det akademiske blikket. Som parallell: Man kan ikke måle lyd med et instrument som er laget for å registrere lys. Man må tilpasse metoden til det man ønsker å undersøke.
Det sekulære samfunn, vitenskapene, humanismen ønsker å bygge på observerbare fakta, usentimentalt og nøkternt. På samme tid blir det tatt for gitt at de har en verdi i seg selv. Dette er et paradoks fordi en slik slutning ikke bygger på noe observerbart, men invol-verer en trosakt. Utfra den store betydningen vitenskapene har hatt for utviklingen av og har for opprettholdelsen av samfunnet vårt synes det riktig at de har betydning og verdi. Men sett med materialistisk innstilte øyne kan ingenting egentlig sies å ha en verdi kun utfra at de eksisterer og har en funksjon i samfunnet. Noe annet enn det materielle, det åndelige om du vil, blir ikke tatt alvorlig, eller kritiseres i beste fall for naivitet og inkonsistens med fakta. Men vitenskapene og den sekulære ideologi hviler altså selv på et skjørt fundament og er i dyp inkonsistens med egen teori.
En annen måte å vurdere vitenskap og verdi på, er utfra et evolusjonsorientert synspunkt. Vitenskapene kan sies å komme ut av en grunnleggende nysgjerrighet som mennesket har til verden. Denne kan igjen forklares og forstås utfra evolusjonens mekanismer. Nysgjerrighet og vilje til utforskning har sikret overlevelse. Den er altså en årsak til at vi finnes, og dermed at vi er som vi er. Vi er de tilpasningene til verden som levende vesener har vært del av gjennom millioner av år, fra livets opprinnelse; encellede organis-mer. Slik kan menneskets egenskaper, virke, produksjon og tanke forklares utfra mekaniske og tilfeldige forhold. Har da menneskets interesse for å komme frem til sikker kunnskap, forståelse og mening i verden kun en materiell-evolusjonær årsak? Ingen tilknytning til noe ikke-materielt, det metafysiske eller åndelige? Vi vet ikke. Vi kan heller ikke vite dette utfra verden slik vi oppfatter den med sansene og intellektet. Verden synes uinntakelig. Vi kan bare observere. Vi er tilbake til utgangspunktet for denne teksten.
Tekst, og språk generelt, er nyttige verktøy for tenkning og undersøkelse. Men bruken av et språk er ikke uproblematisk. Det er nødvendig for kommunikasjon, men har sine begrensninger. Det blir derfor også et spørsmål om hva som kan kommuniseres og om hva som havner utenfor dette området. Språket man bruker er et bilde på den formen for tenkning det kommer ut av. Det bærer med seg sin egen indre logikk og har ikke nødvendigvis følsomheten eller formen som skal til for å undersøke et emne eller fenomen. Språket kommer blant annet til kort i forsøk på analyse av det åndelige, fordi de er usammenlignbare størrelser.
Kunsten har kanskje en større mulighet til å utforske og tøye grenser, mellom det kommuniserbare og det ikke-kommuniserbare. Den tillater at et større eller mer samordnet persepsjonsapparat og vurderingsspekter tas i bruk. I tillegg til intellektet spiller også intuisjon og følelser en rolle. Kunsten benytter fremdeles et språk, men involverer person på en annen måte enn i for eksempel en strengt logisk tekst. Personlige forutsetninger er i kunst viktige på begge sider av produktet, både i fremstillingsprosessen og i opplevelsen av det ferdige verket. Utfra et slikt perspektiv synes derfor kunst å romme et nesten uendelig stort potensiale for relevant refleksjon og kommunikasjon. Men det er klart at den kunsten også har sine begrensninger, både praktisk materielt og formidlingsmessig, og når det gjelder kunstens indre vesen. Kunst er fremdeles noe ytre, eller må iallefall benytte seg av et ytre språk for overføring av ideer og opplevelser, og må derfor innordne seg dette.
Som en konklusjon kan kanskje sies at den verdensanskuelse vi ofte tar for gitt fordi den støttes av det sekulære samfunn og teori, ikke nødvendigvis står så sikkert. På tross av vår teoretiske avskrivelse av mening kan verden oppleves som meningsfull. Dette feltet, hvor mening erfares, den personlige opplevelse, synes å være et naturlig område for videre undersøkelse. Her kommer blant annet kunsten inn som en mulig veiviser, iallefall et stykke på veien. Resten må man gå på egenhånd. For man må vel også kunne slutte at kunsten skulle kunne være villedende om verden. Den kan for eksempel være en misforstått, snever og begrenset tolkning av verden eller dårlig kommunikativ. På samme vis kan betraktningen av kunstverket problematiseres.
Vi kommer likevel ikke utenom personlig erfaring som utgangspunkt for å komme frem til virkelig forståelse av verden. Og hvis det er mulig å finne noe absolutt, som dette kanskje dreier seg om, må vi kunne slutte at enhver har muligheten til dette. Vi er alle i konstant kontakt med verden.
Jørund Aase 2006