Veggen, støvet og kosmos

VEGGEN, STØVET OG KOSMOS

Av Trond Borgen
Stavanger Aftenblad
20.11.2006 

Noe
Stavanger Kunstforening
2006

To unge kunstnere, to separatutstillinger. De snakker med hver sin stemme men har også interessante forbindelseslinjer til hverandre og til Stavanger Kunstforenings slitte bygning.

Når Aase samler støv fra kunstforeningens lokaler, helt konkret med egne hender, og plasserer støvet på en svart pleksiglassplate midt i den ene salen, viser han fram det aller mest oversette som finnes her. Omsorgsfullt har han samlet det ubetydelige fra foreningens historie, og han stiller støvet ut som om det har stor betydning. Dette er kunst, sier han, fordi det befinner seg i et kunstgalleri, og i forlengelsen av Duchamps readymades.

Men han går lenger enn Duchamp, nettopp fordi dette støvet er et produkt av tidligere kunstproduksjon og – visning, og fordi han som kunstner ikke vil overse det. På ett plan sier han her at all kunst bygger på kunst som allerede finnes, allerede har vært vist. På et annet trekker han også himmelen ned i denne støvinstallasjonen, i form av dagslysets speiling i pleksiglasset, fra overlysvinduene i taket. Men i det svarte glasset ser vi også Aases store tegneark speile seg fra veggene – et narsissistisk element som får betydning gjennom teknikken han bruker i tegningene.

For det han gjør er å avsette tusenvis av små prikker med blyant på det hvite papiret. En tålmodighetsprøve, og en gjentakelse som både kan virke kjedelig og transeaktig. Det dreier seg om å sette seg selv i en meditativ stemning, både som kunstner og som betrakter – er du lei av å se på disse prikkene i løpet av tre minutter, så prøv seks! Kanskje vil det subtilt vâre gi deg en annerledes opplevelse.

Aases kunst er lavmælt, men insisterende. Han sier at skal en forstå denne verden, kan en begynne med å undersøke det som nærmer seg ingenting. Da nytter det ikke å søke det som er intellektuelt erkjennbart. Det er derfor Aases dataanimasjon, det siste leddet i hans utstilling, kalt «Verden (Synlig/usynlig)», virker så sterkt. Vårt begrepsapparat strekker ikke til: Kanskje er det universets skapelse vi er vitne til, kanskje er det meteorer som svever der ute i verdensrommet. Men en slik entydig tolkning reduserer opplevelsen. Etter å ha sett kunstforeningens støv sveve på det svarte glasset, er der vår egen undring vi ser sveve i Aases veggprojeksjon, i absolutt stillhet. Det er vakkert, det er kosmisk overveldende, og det konfronterer deg med spørsmålet: Hva er menneskets plass i dette universet?

For Josefine Lyche er plassen begrenset av fire vegger: I den ene salen har hun påført veggene akrylmaling og sparkel, som hun så har slipt ned så de ulike fargelagene avdekkes. I den andre har hun gjort det samme med én vegg, i gråtoner. Jeg går inn i den første og omsluttes fullstendig av maleriet, som om jeg skulle tre inn i Monets vannliljerom i Paris. Men Lyches installasjonsmaleri er nonfigurativt og søker ikke ut i verden etter naturinntrykk. I stedet bruker hun maleriet til å kommentere kunstforeningens historie ved å trekke den inn så direkte i maleriet. Vegger som har vært bakgrunnen for en lang rekke utstillinger og som har gamle spikerhull etter tidligere opphengninger, blir nå selv til kunst.

Meta-aspektet hos Lyche ligger bl.a. i at hun forvandler modernismens hvite kube til noe helt annet, og i det faktum at kunsten forsvinner etter at utstillingen er ferdig og veggene igjen males hvite. Men det er bare tilsynelatende at maleriet forsvinner – det vil ligge der bak det nye strøket med maling og vil kunne hentes fram igjen ved en senere anledning. Lyches kunst er i ferd med å bli en helt konkret del av bygningens og foreningens historie, som hun selv kommenterer her.

Begge de unge kunstnerne kommenterer, med vegger og støv, den gamle bygningens historie og den dårlige forfatningen bygningen og kunstforeningen nå er i. Slik bidrar de også til debatten som nå pågår om kunstforeningens framtid og om kulturbyens innhold.

Powered by WordPress. Designed by WooThemes