UNDERGANG OG NY START

Trond Borgen, kunstkritiker
Stavanger Aftenblad 20. nov. 2022

Dead Ends and Leaps
Sandnes kunstforening
12. okt. – 18. des. 2022

Med tittelen «Blindspor og sprang» peker Jørund Falkenberg Aase på denne utstillingens dobbeltbunn: Den er satt sammen av mange små og større biter som ikke uten videre skaper en helhet – en labyrintisk omgivelse vi først må gå oss vill i, for deretter å sette dette fattigmaterialet sammen til meningsfull kunstopplevelse. Men her ligger også en antydning av menneskehetens blindspor, alt det som er i ferd med å lede oss i fordervelsen – men som muligens også kan romme noen evolusjonære sprang henimot en levelig framtid.

Midt i salen står en rutsjebane; den er uten lekende barnehagebarn og springer i stedet ut fra et diagram som viser verdens fossile energigalskap og denne galskapens mulige utganger. Er en tur ned denne kurvede sklien en beskrivelse av den diagramkurven vi trenger for å redusere vårt fossile energiforbruk, eller bærer det lukt ned i fortapelsen? Svar finnes ikke i Aases utstilling i Sandnes kunstforening, men her er en rekke antydninger om undergang: gammelt ødelagt speil; ballonger uten luft, nå størknet og uten anima (luft, åndedrag, sjel); sand og støv plukket opp fra gaten etc. En verden tilsynelatende i ruiner, brettet ut i utstillingen som dystopisk visjon. Og på veggen henger et relieff, «Svart hull», som om Aase har hentet et av universets sorte hull ned på jorden, klar til å sluke og tilintetgjøre hele vår sivilisasjon.

Sagstøv og frukt
I Aases enkle objekter er det som om menneskene har forsøkt å gjenskape biter av naturen, som for å holde fast ved dem: En tareform, planter, ormer, også disse uten liv.

Grønt sagstøv har bygget seg opp til en «Haug» plassert på en sokkel av tre; begge er døde naturformer, rester av det som en gang spirte og grodde. Men jeg ser også et par elegant formede «Fruktlegemer», laget av smeltelim; de er plassert oppunder taket som høythengende frukter vi kanskje kan strekke oss etter. Eller helt utenfor vår rekkevidde. Og her er også et norgesglass fylt med jord og vann, kalt «Ny begynnelse (Norge)», enkle bestanddeler for nytt liv, ny start.

Dette er Aases metode: Han arbeider ikke intellektuelt med sin versjon av konseptkunsten – snarere intuitivt, med hands-on tilnærming til de ulike materialene. Og disse er av enkleste sort: Tøyremser, hyssing, lim, sand, visnet gress, ståltråd, tekstiltape, marmorstøv, to pinner i kors, bakterielt dyrket cellulose, sprayflaske med saltvann. Slik skaper Aase kunst beslektet med den italienske arte povera (fattigkunsten, navngitt etter bruken av enkle, billige materialer). Og slik arbeider han også med arven etter Joseph Beuys (1921 – 1986), som nettopp anvendte de enkleste materialer hentet utenfor kunstens tradisjonelle repertoar.

Det ubetydelige
Som hos Beuys står miljøbevisstheten sterkt hos Aase; gjenbruk og resirkulering av materialer er helt sentralt her, og ofte anvender han funnede gjenstander, som tøyfiller plukket opp fra gaten i Bilbao, et henslengt metallrør, en gammel borekrone tilfeldig plukket opp fra en støvete gate (med gatestøvet inkorporert i kunsten). Aase praktiserer en konseptkunst gjennom bruk av ofte nærmest banale virkemidler – noen ganger i en synliggjøring av det som nærmer seg ingenting – og i materiens manifestasjon av dette framstår utstillingen som kroppslige gester i rommet. Tilsynelatende helt hverdagslige og ubetydelige, likevel med et visst eksistensielt perspektiv for menneskeheten. Nettopp derfor skal du bry deg med å se denne kunsten; nettopp derfor skal du også bry deg med å heve blikket mot verden og se på dens tilstand og fremtid.